Gratis kalender 2012

Jeg har laget en kalender for 2012 som jeg tenkte at jeg likegodt kunne dele. Den er delt opp i kvartaler, altså fire måneder liggende på hvert ark.
Alt du trenger er en printer! Værsågod :o)

Kalender 2012

Hva mener du om abort?

Ny, gammel bil = glede

Da er tiden snart inne for å vinke farvel til den trivelige lille rustboksen av en bil vi har kjørt rundt i de siste årene. Jammen meg et under at ikke noe alvorlig har skjedd med tanke på hvordan det står til med vraket. Men nå har vi hvertfall funnet en erstatning, så nå er rustboksen velkommen til å bryte sammen når som helst den måtte ønske det!

Vi venter nå i spenning på å få overta en mørkegrønn Mitsubishi Carisma, Classic, 2000 modell.
Å for en lykke!
Gud fikser alt vettu.
Så sånn er det.

Fjerde og femte/siste dag i uke 3

Torsdagen hadde vi de siste store øvelsene. Dagen ble delt i to, der min tropp skulle ha øvelse med den andre troppen som markører før lunsj, og motsatt etter lunsj. Jeg fikk ansvaret for å være lagleder i KO og dermed ansvar for det som ble gjort i teltet under øvelsen og ansvar for å koordinere båregruppa og teltgruppa over samband. På grunn av at festen kvelden før visstnok hadde gått litt hardt for seg, var vi bare 15 av 23 som møtte opp ved oppstillingen denne dagen. Vi 15 skulle altså redde den andre troppen som var 19 stk denne dagen. De 19 lå strødd inne i kjelleren på kaserna, og var "skadede etter en eksplosjon". Med stolthet i stemmen kan jeg meddele at min tropp på 15 mann berget ut alle de 19 markørene, ga alle livreddende førstehjelp, brakte dem til KO/teltet og stabiliserte alle de skadde i løpet av 35 minutter! Befalet var mektig imponert og hadde visstnok aldri sett en bedre gjennomføring av en sånn øvelse som vanligvis tar 1,5 time. Det var gøy!

Etter lunsj var det altså min tropps tur til å være markører. Vi ble sminket og ble plassert inni i en røykfull låve. Der hadde det også "vært en eksplosjon" og det var "fare for gasslekkasje". Jeg lå inni det rommet som ble tømt for skadde sist og jeg ble reddet ut som den siste. Det tok sin tid og jeg tror egentlig jeg hadde vært død for lenge siden om det hadde vært virkelig. Likevel synes jeg troppen som reddet oss var veldig flinke ettersom de fikk en mye vanskeligere øvelse enn oss, og likevel håndterte de situasjonen veldig bra. Imponert!

Så kom kvelden og dimmefesten var et faktum.

Den aller siste dagen møtte vi til oppstilling til vanlig tid før vi hadde MBK (materialberedskapskontroll) - rettere sagt vasking og sjekking av utstyr. Sammen med en liten gruppe fikk jeg ansvar for å vaske alle bilene utvendig og innvendig. Det beste var å vaske den svære brannbilen. Da jeg satt foran rattet på den følte jeg med veeeldig liten. Etter lunsjen ryddet og pakket vi ut av rommet, leverte tilbake det utstyret vi hadde fått beskjed om å levere før vi stilte opp for siste gang, men denne gangen i sivilt. Ettersom mitt distrikt snart får de helt nye uniformene (takk og pris for det!) fikk jeg beskjed om å levere inn alt av klær og utstyr bortsett fra sko og vernemaske. Ble litt lettere bagasje enn jeg hadde fryktet.

Det var rart å få utdelt kursbevis i klasserommet der alle satt i sivile klær igjen. Men det var godt å tenke at jeg hadde gjennomført og at jeg hadde klart meg bra gjennom de tre ukene som kurset varte. Jeg var ferdig med det som hadde satt livet mitt litt på vent det siste halve året.
Endelig.

Første, andre og tredje dag i uke 3

Mandag startet med en ganske realistisk øvelse i brann og førstehjelp der jeg var en av markørene. Vi lå inni en røykfylt bygning der det "hadde vært en eksplosjon" og det brant i den ene enden. Etter at de hadde startet slukking av brannen, kom det noen smått forskremte førstehjelpere inn, dro oss ut og reddet oss. Mye av førstehjelpen jeg fikk på denne øvelsen var bra, men da de etterhvert ikke kunne høre at jeg pustet og heller ikke kunne finne pulsen min, ble jeg "erklært" død, og av den grunn nedprioritert i ambulansekøen. Da ble jeg litt bekymret. For jeg lever jo. Men jeg hadde nok ikke gjort det særlig mye lenger uten å få komme til sykehus, pga de "skadene" jeg hadde. Jeg prøvde å puste litt høyere så de skulle skjønne at jeg levde, men til slutt måtte jeg røre på meg og liksom bli sånn halvveis bevisst igjen. Men da hadde de allerede sendt ambulansen av gårde med en pasient som ikke var i nærheten av så skadet som jeg liksom var. Men det skal sies at denne øvelsen hadde vi før vi hadde lært om pasientprioritering, så de er nesten litt unnskyldt... - ja, bortsett fra at de jo lot meg dø da.

Etter lunsj hadde vi litt teori om masseødeleggelsesmidler. Så skulle vi lære oss bruk av vernemaskene ved å stå ute i en halvsirkel, der instruktøren tok tiden på oss. Målet er at når det kommer gass skal vi kunne klare å ta maska opp fra veska, og på, i løpet av maks 9 sekunder. I løpet av 15 sekunder skal i tillegg all hud være dekket til, altså med hette og hansker.

Så kom tiden for å tilpasse maskene. Det skulle vi gjøre ved å stramme godt til, sjekke om det ble vakuum ved å holde for filteret og puste inn, for så å gå inn i en konteiner fylt med cs-gass (kanskje bedre kjent som tåregass). Da merket man fort om maska var godt tilpasset og tett eller ikke... Min var heldigvis tett. Etterpå ville instruktøren gjerne at vi skulle gå inn i den samme konteineren uten maske, sånn at vi kunne få kjenne litt på hvordan gassen virker på oss. Nesten alle på gruppa mi ville prøve, og vi gikk inn fire og fire, der én og én kontrollert tok av seg maska. Instruktøren sa at vi gjerne måtte prøve å si noe, før vi gikk ut. Det var ikke mange som gikk stille og rolig ut... De fleste kom løpende ut i halvblinde, hostende og harkende og med snørr og tårer rennende. Noen spydde. Da det var min tur til å ta av meg maska, kjente jeg ingen ting. Jeg trodde et lite øyeblikk at gassen kanskje ikke virket så sterkt på meg. Da jeg skulle til å si noe tok jeg et skikkelig magedrag med innpust, og med ett kom reaksjonen. Jeg fikk en følelse av å bli kvalt. Jeg fikk ikke puste og holdt nesten på å brekke meg da jeg hosta og heiv etter pusten, mens jeg prøvde å komme meg ut og litt unna. Etterhvert så jeg (gjennom et hav av tårer) at de andre som nettopp hadde vært inne gikk rundt og hostet litt mindre, så jeg tok det som et beroligende tegn på at ubehaget kom til å gi seg etterhvert. Og det gjorde det jo etter at jeg hadde gått rundt en stund for å få gassen ut av klærne. Men jeg trodde jammen jeg skulle dø, et lite øyeblikk der...

Tirsdag hadde vi endelig øvelse i pasientprioritering ved førstehjelp. Vi ble delt opp i to grupper der den ene gruppa skulle være markører som hadde vært i en eksplosjon. Som markør får man da sminke og falske sår/brudd o.l. enten rett på kroppen, eller sydd fast i forskjellige klær som man tar på seg. Da markørene hadde gjort seg klare, skulle den andre gruppa være førstehjelpere og bære/bringe inn skadde, gi førstehjelp og prioritere pasientene i forhold til hastegrad for ambulansetransport. Etterpå byttet lagene. Det var en spennende øvelse, der det ble litt kaos, men det ble likevel prioritert ganske så riktig.

Etter lunsj denne dagen hadde vi enda en øvelse med telt og førstehjelp der gruppa var delt opp i små lag på 4-5 stykker. Jeg var markør igjen (jeg ble bare ropt opp hver gang jeg var markør, stå det var ikke sånn at jeg valgte det selv). Denne gangen skulle lagene utføre pasientundersøkelse og førstehjelp på stedet, mens de ble observert av instruktør og mens de holdt kontakt med KO over samband. Så skulle de transportere meg og de andre markørene (som lå på andre poster), ned til KO. Jeg var delvis bevisstløs og hadde en stor blødning fra et dypt kutt i armen og brannskader på den andre armen og i ansiktet. Dette gikk stort sett strålende og de var veldig flinke alle sammen. Denne gangen overlevde jeg, tror jeg.

Onsdag startet vi dagen inne i undervisningsrommet med slange- og trykkteori. Etterpå dro til Gjøvik til en slalombakke der, for å pumpe vann fra nederst i bakken til øverst. Dette måtte til: to pumper, en haug med 4" brannslanger (ca 450 m til sammen), ett stort grenrør (4" til 3x2,5") og tre 2,5" med strålerør og en god dose blodslit. Alle slangene (der de tyngste gjerne veier opp mot 30 kg) måtte bæres opp slalombakken, og det samme måtte den over 200 kg tunge pumpa. Selv om slalombakken var ca 450 m lang og hadde en høydeforskjell fra bunn til topp på over 80 m, leverte vi likevel ca 10 bar på toppen.
Etter litt pølser måtte det hele selvfølgelig tømmes for vann, og rulles sammen og pakkes inn i bilene igjen. Det var en stor jobb det også. Men skogbrann på toppen av en bakke? ...Ingen trussel for oss i Sivilforsvaret..!