Se her!

Jeg kan gjengi en del av teksten fra abc-nyheter.

"Brasilianske forskere har oppdaget det som trolig er en av de siste stammene som lever helt uten kontakt med omverdenen. Den ukjente indianerstammen ble fotografert fra luften i et av Amazonas-jungelens mest øde områder, skriver BBC på sine nettsider.

Bildene viser blant annet rød- og svartmalte mennesker som sikter på flyet med pil og bue.

Menneskene som ble observerte bor i stråhus i en lysning i skogen på grensen til Peru i et område som er under sterk press for illegal hogst.

– Vi fløy over området for å vise fram husene deres, for å vise hvem de er og for å vise at de virkelig eksisterer, forteller Jose Carlos dos Reis Meirelles fra den statlige brasilianske organisasjonen Funai.

Han forteller til nyhetsbyråene at arbeidet med å bekrefte indianernes eksistens er viktig for å ivareta deres interesser og gi dem beskyttelse.

Ifølge Meirelles ønsker man ikke å ta kontakt med disse stammene for ikke å true dem.

Det er et valg flere forskere bifaller.

Medlemmer av en hittil ukjent indianerstamme ble nylig oppdaget i Brasil. Stammen ble lokalisert i et øde grenseområde mellom Brasil og Peru. Foto begge bilder: REUTERS / Funai-Frente de Protecao Etno-Ambiental Envira / SCANPIX

Ifølge språkforsker Alexandra Aikhenvald ved LaTrobe universitetet i Melbourne er mange ursamfunns eksistens avhengig av at sivilisasjonen lar dem være i fred.

Til den australske tv-stasjonen ABC News sier Aikhenvald at dess mindre vi vet om ukjente stammer, dess bedre er det for dem. Historien har vist at kontakt med hvite ikke nødvendigvis fører noe godt med seg.

– Jeg er begeistret over oppdagelsen, ettersom det alltid er uhyre interessant å høre om nye folkegrupper som blir oppdaget. Men disse indianerne har trolig blitt fryktelig skremt når de ble fløyet over, forteller hun.

Det er kanskje ikke så rart at fly og helikoptre setter en støkk i mennesker som har levd helt isolert uten kontakt med den moderne sivilisasjonen.

– Det kan være at de flytter på seg fordi de føler seg truet av det de muligens tror er en gigantisk fugl, eller frykter at det er en invasjon på gang, spekulerer Aikhenvald.

Fortsatt lever omlag hundre stammer helt eller i delvis isolasjon fra den moderne verden. Over halvparten av disse isolerte stammene skal befinne seg i Brasil eller Peru.

Så sent som i november i fjor observerte forskere fra Perus direktorat for naturforvaltning et til da ukjent indianersamfunn i det øde området mellom Brasil og Peru.

Den gang oppdaget man 21 indianere – de fleste kvinner og barn."

Tenk at det fortsatt finnes mennesker der ute som lever helt isolert fra omverdenen..? Jeg er helt fasinert..!

Eksamenstida

I det siste har det stort sett gått i lesing (hvertfall litt) og møter med kollokviegruppa. Her ser du noen bilder fra det siste møtet der Victoria og Brit skriver videre på de felles tankekartene.



Innimellom har jeg gjort en del ting jeg synes er gøy. Kan jo ikke kjede seg selv om det er eksamenstid? Jeg har vært hos Kristi og hun har sydd videre på brudekjolen, mens jeg har vært prøvedokke. Vi har kommet et stykke på vei nå, og jeg tror det blir bra! :o) Bare den rekker å bli ferdig så... ;op

Jeg har vært på avslutningstur med bibelgruppa mi. Det ble en litt lenger tur enn det vi først hadde tenkt, fordi vi valgte å gå til et annet vann underveis. Men det var en kjempekoselig tur og jeg fikk grilla pølser på bål igjen. Det var en stund siden sist.

Seng

Nå har jeg kjøpt seng til Hans og meg. Tilbud på Jysk :o)

Får håpe Hans synes den er like god å ligge i som det jeg syntes...

Eksamenslesing

Eksamenslesinga er i gang igjen, men jeg klarer bare ikke å engasjere meg. Jeg er ikke en gang litt stressa. Ikke antydning til nervøs selv om det bare er 12 dager til. Jeg har nemlig større ting å se fram til som overskygger alt som handler om eksamen.

Nå begynner ting å legge seg på plass fram mot den store dagen. Akkurat i dag er det faktisk bare 50 dager til. Det går så fort! Men jeg skulle ønske det gikk fortere. Skulle ønske det var nå. Eller aller helst at jeg var ferdig med alt sammen. Eller kanskje ikke. Jeg gleder meg sånn, men jeg gru-gleder meg samtidig. Oooo...jeg er så spent!

Hurra for 17. mai!

17. mai, Norges bursdag, feiret jeg i Trondheim i år som i fjor.

Jeg starta dagen med frokost hos Magdalena, en venninne fra klassen. Hun hadde diska opp med både det ene og det andre og jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne... Det var en herlig start på dagen med så utrolig god og forseggjort mat! Vi var vel 7 personer til sammen, en nokså internasjonal gjeng, så det var spennende.




Etter å ha latt frokosten synke litt, tok vi bussen ned til byen og stilte oss opp for å se på borgertoget. Det var utrolig mange bra innslag i år, alt fra skatere til turnere til folkedans. Jeg tror jeg sto på et veldig bra sted i år. For det første sto jeg fremst i folkemassen, så jeg faktisk så noe. For det andre sto jeg ved siden av noen i klassen som stadig satte igang hurra-rop. Og for det tredje sto jeg tvers ovenfor et par personer som stadig ropte "vis oss et triks, vis oss et triks!", så det ble det mye av!

Selv om borgertoget ikke var helt ferdig, fant jeg ut at jeg begynte å gå litt lei. På tross av at jeg hadde mistet følelsen i begge beina av å stå så lenge stille og kaldt, begynte jeg å tasse bortover mot Betania. Der hadde noen stelt i stand med felles middag, en helt genial idé som jeg håper blir en tradisjon framover. Billig og godt, med masse kjente fjes.

Med fare for at maten skulle komme opp igjen, tok vi sjansen og tuslet bort til tivoliet på Lautenhaven (eller hvordan det nå skrives). Der tok vi en pendel-lignende karusell som ga skikkelig sug i magen. Merkelig følelse å sitte nesten opp ned i lufta og bli slengt rund i bunad. Men det var herlig, og jeg kan forsikre om at maten holdt seg der den helst skulle.



Så var det tid for festmøte i Betania. Frekvens opptrådte litt spredt utover hele møtet og vi fikk faktisk med oss forsamlinga på litt bevegelser på den ene sangen! Det var stort å se alle de trauste menn og kvinner lage "heart" bevegelser, gå på stedet og vugge fra side til side. Noe jeg aldri trodde jeg skulle få se! Møtet ble avsluttet med konkuranser på scenen og kaker.



Sølvi og jeg tok kvelden ganske tidlig, men da vi kom hjem satt vi likesågodt på en film og trøkte i oss litt godteri som en god avslutning på en god dag.





Rapport
Pølser: 0 stk
Is: 1 stk
Ropt hurra: Ja, utallige ganger
Sunget "Ja vi elsker": Ja
Viftet med flagg: Nei
Vært sammen med gode venner: Ja, men ikke alle
Spist god frokost: Ja
Spist god middag: Ja
Gått i bunad: Ja
Gnagsår: Nja, bittelitt
Vært både for varm og for kald: Ja
Vært sammen med kjæresten min: Nei
Vært sammen med familien min: Nei

SUM: Jeg har hatt en bra 17. mai alt i alt, men jeg ser fram til neste 17. mai allerede!

Ny-gammel sofa

Jeg (og Hans da forsåvidt) har kjøpt sofa til den nye leiligheten! Jeg fant den på finn.no og heiv meg over den. Det er en 2 år gammel hjørnesofa fra Bohus, som skulle selges for halv pris pga flytting. Jeg fikk tak i snille Vegar som hadde lyst til å hjelpe meg med å få kjørt henger fra Lademoen til den nye leiligheten på Bromstad. Vi leide en henger og tok med oss sofaen. Selvfølgelig bodde hun som skulle selge den i 4. etg, så Vegar og jeg(!) bar hjørnesofaen ned i 3 deler +puter. Så lasta vi alt inn i hengeren og kjørte avgårde. Vi hadde leid en åpen henger, fordi det var den eneste som var igjen på bensinstasjonen. Da vi hadde kjørt et lite stykke på Innherredsveien (midt i rushen) sier plutselig Vegar: "DER FØYK DEN EINE PUTA! DU MÅ SPRINGE UT OG HENTE DEN!" Oisann. Der lå den ene sofaputa midt i veien og bilene prøvde så godt de kunne å ikke kjøre over den. Vegar kjørte fort inn til sida og jeg løp ut og tilbake til der puta lå. Jeg måtte vente til alle bilene og bussene hadde kjørt forbi puta og til det ble rødt lys for bilene litt lenger nede i veien, før jeg kunne løpe ut, snappe med meg den nå litt mer skitne puta, og løpe tilbake til Vegar. Jammen godt at Vegar så at den forsvant! Tenk å komme fram til leiligheten og bare: "Oi, her mangler det visst en pute..?"

Vi fikk løfta og bært hele sofaen og alle putene trygt ned i sokkelen. Og jeg trenger vel nesten ikke å si at jeg var nokså sliten etterpå...

Takk Vegar! :o) Si fra når behovet for boller melder seg!

Den gode gamle sommeren

Hvis du har lyst til å se hva jeg gjorde sommeren mellom 2. og 3. klasse på vgs, kan du gå HIT!

Otto har blitt stor