Hva mener du om abort?

Ny, gammel bil = glede

Da er tiden snart inne for å vinke farvel til den trivelige lille rustboksen av en bil vi har kjørt rundt i de siste årene. Jammen meg et under at ikke noe alvorlig har skjedd med tanke på hvordan det står til med vraket. Men nå har vi hvertfall funnet en erstatning, så nå er rustboksen velkommen til å bryte sammen når som helst den måtte ønske det!

Vi venter nå i spenning på å få overta en mørkegrønn Mitsubishi Carisma, Classic, 2000 modell.
Å for en lykke!
Gud fikser alt vettu.
Så sånn er det.

Fjerde og femte/siste dag i uke 3

Torsdagen hadde vi de siste store øvelsene. Dagen ble delt i to, der min tropp skulle ha øvelse med den andre troppen som markører før lunsj, og motsatt etter lunsj. Jeg fikk ansvaret for å være lagleder i KO og dermed ansvar for det som ble gjort i teltet under øvelsen og ansvar for å koordinere båregruppa og teltgruppa over samband. På grunn av at festen kvelden før visstnok hadde gått litt hardt for seg, var vi bare 15 av 23 som møtte opp ved oppstillingen denne dagen. Vi 15 skulle altså redde den andre troppen som var 19 stk denne dagen. De 19 lå strødd inne i kjelleren på kaserna, og var "skadede etter en eksplosjon". Med stolthet i stemmen kan jeg meddele at min tropp på 15 mann berget ut alle de 19 markørene, ga alle livreddende førstehjelp, brakte dem til KO/teltet og stabiliserte alle de skadde i løpet av 35 minutter! Befalet var mektig imponert og hadde visstnok aldri sett en bedre gjennomføring av en sånn øvelse som vanligvis tar 1,5 time. Det var gøy!

Etter lunsj var det altså min tropps tur til å være markører. Vi ble sminket og ble plassert inni i en røykfull låve. Der hadde det også "vært en eksplosjon" og det var "fare for gasslekkasje". Jeg lå inni det rommet som ble tømt for skadde sist og jeg ble reddet ut som den siste. Det tok sin tid og jeg tror egentlig jeg hadde vært død for lenge siden om det hadde vært virkelig. Likevel synes jeg troppen som reddet oss var veldig flinke ettersom de fikk en mye vanskeligere øvelse enn oss, og likevel håndterte de situasjonen veldig bra. Imponert!

Så kom kvelden og dimmefesten var et faktum.

Den aller siste dagen møtte vi til oppstilling til vanlig tid før vi hadde MBK (materialberedskapskontroll) - rettere sagt vasking og sjekking av utstyr. Sammen med en liten gruppe fikk jeg ansvar for å vaske alle bilene utvendig og innvendig. Det beste var å vaske den svære brannbilen. Da jeg satt foran rattet på den følte jeg med veeeldig liten. Etter lunsjen ryddet og pakket vi ut av rommet, leverte tilbake det utstyret vi hadde fått beskjed om å levere før vi stilte opp for siste gang, men denne gangen i sivilt. Ettersom mitt distrikt snart får de helt nye uniformene (takk og pris for det!) fikk jeg beskjed om å levere inn alt av klær og utstyr bortsett fra sko og vernemaske. Ble litt lettere bagasje enn jeg hadde fryktet.

Det var rart å få utdelt kursbevis i klasserommet der alle satt i sivile klær igjen. Men det var godt å tenke at jeg hadde gjennomført og at jeg hadde klart meg bra gjennom de tre ukene som kurset varte. Jeg var ferdig med det som hadde satt livet mitt litt på vent det siste halve året.
Endelig.

Første, andre og tredje dag i uke 3

Mandag startet med en ganske realistisk øvelse i brann og førstehjelp der jeg var en av markørene. Vi lå inni en røykfylt bygning der det "hadde vært en eksplosjon" og det brant i den ene enden. Etter at de hadde startet slukking av brannen, kom det noen smått forskremte førstehjelpere inn, dro oss ut og reddet oss. Mye av førstehjelpen jeg fikk på denne øvelsen var bra, men da de etterhvert ikke kunne høre at jeg pustet og heller ikke kunne finne pulsen min, ble jeg "erklært" død, og av den grunn nedprioritert i ambulansekøen. Da ble jeg litt bekymret. For jeg lever jo. Men jeg hadde nok ikke gjort det særlig mye lenger uten å få komme til sykehus, pga de "skadene" jeg hadde. Jeg prøvde å puste litt høyere så de skulle skjønne at jeg levde, men til slutt måtte jeg røre på meg og liksom bli sånn halvveis bevisst igjen. Men da hadde de allerede sendt ambulansen av gårde med en pasient som ikke var i nærheten av så skadet som jeg liksom var. Men det skal sies at denne øvelsen hadde vi før vi hadde lært om pasientprioritering, så de er nesten litt unnskyldt... - ja, bortsett fra at de jo lot meg dø da.

Etter lunsj hadde vi litt teori om masseødeleggelsesmidler. Så skulle vi lære oss bruk av vernemaskene ved å stå ute i en halvsirkel, der instruktøren tok tiden på oss. Målet er at når det kommer gass skal vi kunne klare å ta maska opp fra veska, og på, i løpet av maks 9 sekunder. I løpet av 15 sekunder skal i tillegg all hud være dekket til, altså med hette og hansker.

Så kom tiden for å tilpasse maskene. Det skulle vi gjøre ved å stramme godt til, sjekke om det ble vakuum ved å holde for filteret og puste inn, for så å gå inn i en konteiner fylt med cs-gass (kanskje bedre kjent som tåregass). Da merket man fort om maska var godt tilpasset og tett eller ikke... Min var heldigvis tett. Etterpå ville instruktøren gjerne at vi skulle gå inn i den samme konteineren uten maske, sånn at vi kunne få kjenne litt på hvordan gassen virker på oss. Nesten alle på gruppa mi ville prøve, og vi gikk inn fire og fire, der én og én kontrollert tok av seg maska. Instruktøren sa at vi gjerne måtte prøve å si noe, før vi gikk ut. Det var ikke mange som gikk stille og rolig ut... De fleste kom løpende ut i halvblinde, hostende og harkende og med snørr og tårer rennende. Noen spydde. Da det var min tur til å ta av meg maska, kjente jeg ingen ting. Jeg trodde et lite øyeblikk at gassen kanskje ikke virket så sterkt på meg. Da jeg skulle til å si noe tok jeg et skikkelig magedrag med innpust, og med ett kom reaksjonen. Jeg fikk en følelse av å bli kvalt. Jeg fikk ikke puste og holdt nesten på å brekke meg da jeg hosta og heiv etter pusten, mens jeg prøvde å komme meg ut og litt unna. Etterhvert så jeg (gjennom et hav av tårer) at de andre som nettopp hadde vært inne gikk rundt og hostet litt mindre, så jeg tok det som et beroligende tegn på at ubehaget kom til å gi seg etterhvert. Og det gjorde det jo etter at jeg hadde gått rundt en stund for å få gassen ut av klærne. Men jeg trodde jammen jeg skulle dø, et lite øyeblikk der...

Tirsdag hadde vi endelig øvelse i pasientprioritering ved førstehjelp. Vi ble delt opp i to grupper der den ene gruppa skulle være markører som hadde vært i en eksplosjon. Som markør får man da sminke og falske sår/brudd o.l. enten rett på kroppen, eller sydd fast i forskjellige klær som man tar på seg. Da markørene hadde gjort seg klare, skulle den andre gruppa være førstehjelpere og bære/bringe inn skadde, gi førstehjelp og prioritere pasientene i forhold til hastegrad for ambulansetransport. Etterpå byttet lagene. Det var en spennende øvelse, der det ble litt kaos, men det ble likevel prioritert ganske så riktig.

Etter lunsj denne dagen hadde vi enda en øvelse med telt og førstehjelp der gruppa var delt opp i små lag på 4-5 stykker. Jeg var markør igjen (jeg ble bare ropt opp hver gang jeg var markør, stå det var ikke sånn at jeg valgte det selv). Denne gangen skulle lagene utføre pasientundersøkelse og førstehjelp på stedet, mens de ble observert av instruktør og mens de holdt kontakt med KO over samband. Så skulle de transportere meg og de andre markørene (som lå på andre poster), ned til KO. Jeg var delvis bevisstløs og hadde en stor blødning fra et dypt kutt i armen og brannskader på den andre armen og i ansiktet. Dette gikk stort sett strålende og de var veldig flinke alle sammen. Denne gangen overlevde jeg, tror jeg.

Onsdag startet vi dagen inne i undervisningsrommet med slange- og trykkteori. Etterpå dro til Gjøvik til en slalombakke der, for å pumpe vann fra nederst i bakken til øverst. Dette måtte til: to pumper, en haug med 4" brannslanger (ca 450 m til sammen), ett stort grenrør (4" til 3x2,5") og tre 2,5" med strålerør og en god dose blodslit. Alle slangene (der de tyngste gjerne veier opp mot 30 kg) måtte bæres opp slalombakken, og det samme måtte den over 200 kg tunge pumpa. Selv om slalombakken var ca 450 m lang og hadde en høydeforskjell fra bunn til topp på over 80 m, leverte vi likevel ca 10 bar på toppen.
Etter litt pølser måtte det hele selvfølgelig tømmes for vann, og rulles sammen og pakkes inn i bilene igjen. Det var en stor jobb det også. Men skogbrann på toppen av en bakke? ...Ingen trussel for oss i Sivilforsvaret..!

Femte dag i uke 2 og helg i Oslo

Dagen startet med oppstilling som vanlig, der vi fikk høre at vi skulle ha prøve i kartforståelse og kompass. Prøven viste seg å være litt dårlig organisert, noe som førte til at det tok veldig lang tid. Jeg var ferdig med prøven ganske raskt og sto heldigvis på denne med glans!

I timen etter fikk instruktøren veldig dårlig tid, siden vi kom så seint alle sammen. Hun skulle lære oss om pasienttransport - altså hvordan man løfter/ bærer pasienter som ikke kan gå selv. Vi fikk øve på mange forskjellige teknikker som var fine å kunne.

Etter en herlig, varm lunsj skulle vi ha øvelse i ettersøk. Vi ble delt i to grupper der den ene gruppa fikk ansvar for å starte ettersøk umiddelbart, mens min gruppe fikk ansvar for å pakke FIG-bilen og sette opp KO, med telt og det som hører til. Etter at vi hadde satt opp teltet fikk de fleste fra min gruppe også ansvar for ettersøk. Da vi var på andre teigen, inni en krattskog, fant min gruppe den savnede. Han (en dukke med navnet Tom I. Skallen) ble funnet omkommet  med en avsagd hagle i munnen...

I helga tok jeg meg en tur til broren og svigerinna mi i Oslo. Der fikk jeg godt stell og godt selskap. Svigerinna mi og jeg svirra rundt i sentrum på lørdagen og var bl.a. innom Vigelandsparken og en sushi
restaurant. Kjempekoselig!

På søndagen gikk vi en flott, liten tur til det nærmeste vannet de bor ved, før vi spiste den beste ribba jeg har noengang har smakt. Svigerinna mi er så flink til å bruke krydder!

Da jeg skulle hjem sto jeg på en bussholdeplass og venta på - ja du gjetta riktig - på bussen tilbake til Starum. Akkurat da min buss skulle komme, stoppa en flybuss rett foran meg, og sannelig, før jeg klarte å plukke opp bagasjen min og gå til et mer synlig sted, suste bussen min forbi. Blæ! Jeg syntes det var fryktelig dumt at bussjåføren bare hadde kjørt forbi uten å stoppe ordentlig, så jeg fant nr hennes på tabellen og ringte. Hos det mennesket fikk jeg ikke noe medhold i at hun hadde kjørt urimelig fort forbi... At jeg hadde mistet bussen fordi jeg sto gjemt bak den andre bussen som akkurat hadde kommet så hun ikke så meg, og at jeg derfor ble nødt til å vente i to timer på neste buss, var mitt problem, fikk jeg klar beskjed om, før hun la på.
For å være sikker på å bli med den bussen som skulle gå to timer seinere, tok jeg t-banen ned til bussentralen. Den bussen var min siste sjanse den kvelden, og heldigvis tok den meg med tilbake til Starum, men det ble etter at alle der hadde lagt seg.

Fjerde dag i uke 2

Denne torsdagen fikk vi opplæring i brannteori inne i klasserommet før lunsj, og opplæring i slukking ute ved konteinerne etter lunsj.

Det spesielle med dagen for min del var at jeg hadde bursdag. På oppstillingen sang troppen min bursdagssangen for meg. Det var en koselig overraskelse som gjorde starten på dagen litt bedre, ettersom jeg så gjerne ville vært et helt annet sted på bursdagen min.

Nede ved konteinerne lærte vi å slukke et stort kar med en blanding av sprit og diesel med pulverapparat. Da er det viktig å gå nærme og "koste" med seg flammen fra den ene siden til den andre. Vi fikk se hva som skjer når man heller en dl vann i en gryte med brennende olje. Det anbefales ikke for å si det sånn... Så full vi se hva som skjer dersom man varmer opp en sånn liten beholder med butangass til godt over 50'C. Det anbefales heller ikke. Det kan nok gi deg en god del sprekker i grunnmuren om det skjer i kjelleren din. Instruktøren tente også på en stor tank med propangass og viste hvordan han kunne bruke den som en ganske heftig flammekaster uten at det var farlig, fordi sånne har sikkerhetsventil.

På slutten av dagen gikk vi gjennom utstyret som finnes på brannvesenets røykdykkerbiler og så fikk vi prøve en 1,5" brannslange som var kobla på tanken og pumpa på brannbilen. Det var et heftig trykk på ca 10 bar. Det var så vidt jeg klarte å holde den uten å bli passa bakover.

Jeg har ikke noen bilder fra den seansen fordi vi fikk beskjed om å ikke ta med oss mobilene siden vi kunne bli våte under øvelsen. Og mange ble veldig våte da instruktøren plutselig snudde seg mot oss med fullt trøkk på slangen! Jeg var føre var og hadde klart å komme meg inn en dør før vannspruten kom. Heldigvis. I noen få varmegrader og tåke (denne dagen også) er det ikke så digg å bli gjennomvåt.

Utpå kvelden fikk jeg gave av de jeg bor på rom med! Koselig! Resten av kvelden brukte jeg i messa, der jeg spilte kort med noen andre jenter.

Jeg legger ved et bilde av dagens bursdagsantrekk, senga mi og rommets nypussede sko.

Andre og tredje dag i uke 2

Tirsdagen før lunsj hadde vi teori om sårbehandling. Etter lunsj hadde vi enkeltmannsprøver. Vi gikk da én og én gjennom tre poster der vi ble vurdert av en instruktør; start og bruk av motorbrannpumpe, hjerte og lungeredning og pasientundersøkelse og behandling. Det var flere som var fryktelig nervøse for disse prøvene, men pga litt lav motivasjon tok jeg det ikke så alvorlig og ble derfor heller ikke nervøs. Og jeg sto faktisk på alt.

I det siste har jeg hatt veldig synkende motivasjon i forhold til å være her. Ikke at jeg har noe valg.., men jeg har tenkt veldig mye på alle andre ting jeg heller skulle ønske at jeg kunne få gjort, den tiden jeg må bruke her. Jeg har i grunnen følt meg litt fjern. Håper det går over og at jeg på et underfullt vis blir meget interessert i førstehjelp og brannslanger...

På kvelden ble jeg med bussen til Gjøvik for å dra på kino. Vi var 4 jenter som hadde bestemt oss for å se Tintin i 3D. Det var en artig film. Anbefales!

Onsdag hadde vi om stress og krisehåndtering. Veldig interessant, men følelsesmessig tungt tema. Var nok ikke alene om å føle meg litt tom etter den økten. Etter lunsj starta vi inne med litt teori om leiteaksjoner, eller såkalt 'ettersøk'. Dette måtte jo øves på i praksis, så vi måtte ut og gå i 2'C og tåke. De siste dagene har det forresten vært fryktelig tett tåke her... Onsdagen så jeg ikke nabobygningen en eneste gang i løpet av dagen, fordi tåka lå så tett. Blir litt vel klaustrofobisk for min del... Ettersøket gikk bra tiltross for tåke. Vi fant faktisk bindersen som instruktøren hadde lagt ut på området før vi kom.

Femte dag, helg og første dag i uke 2

Fredagen hadde vi førstehjelp heller dagen. Teori i klasserommet som av og til ble avbrutt av at noen kalte opp en og en gruppe på sambandet (walkie-talkie). Da måtte vi avbryte det vi holdt på med, kle på oss og en gruppe måtte trå til på et skadested, mens resten så på. Min gruppe ble kalt opp helt på slutten av dagen til en "gasslekkasje". Da lå det en dame inne i et innglassert grupperom. Dørene var merket med varselskilt for farlig gass og det stinka salmiakk. Vi gikk ikke inn, men "varslet" 113/112. Tror de hadde forventet at vi skulle gå inn, men vi har jo lært at egen sikkerhet på skadested er viktig, så vi gjorde det rette med å ikke gå inn.

I helga kjørte jeg opp til hytta i Valdres. Det var herlig å være der helt alene! Mørkt og kaldt ute, men masse stearinlys, knitring og varme fra ovnen, bibelen, hekling, godis og stillhet gjorde helga komplett.

Mandagen i uke 2 var tredelt. Første delen brukte vi inne på å lære kart, kompass og gps. Så gikk vi ut og hadde en postløype ved hjelp av gps og samband. Etter lunsj var vi i øvingshallen for å lære om heater, aggregat, lys og telt. Først sto vi bare og lytta og etterpå skulle vi gjøre det vi hadde lært, men hele tiden sto jeg bare og tenkte på hekling...og hva i all verden jeg gjorde ved siden av et aggregat... Hvorfor meg...? Det er spørsmålet. Jeg begynner å lure på om dette (at jeg er plukket ut til Sivilforsvaret) er en eller annen hevn fra verden fordi jeg aldri ordentlig har lært meg å jobbe fysisk tungt... Blæ.

Fyll på messa i kveld også. Det er utsalg av drikkevarer der mandag, onsdag og torsdag. Jeg hatt holdt rommet, vaska klær og hekla. Avslappende.

Andre og tredje dag

Dag 2:
Dagen startet med oppstilling på plassen. Gruppa mi stilte pent opp i militærstil, selv om vi egentlig ikke trengte det. Kurslederen vår er en dame i 40 åra, som ikke har vært i Sivilforsvaret mer enn noen måneder selv. Så det er ikke spesielt strengt med noe som helst.

Første bolk gikk med til å ta alt utstyret ut av en stor bil, for så å koble masse brannslanger. Dette hadde jeg hørt om, og var litt spent på om jeg skulle få det til. Jeg klarte ikke å løfte de tyngste 25 meter lange slangene, men koblingene fikk jeg til greit. Da vi hadde stafett med 4 lag der én og én skulle koble til, og så fra alle slangene hvert lag hadde lagt ut, vant laget mitt med god margin. Så jeg kan jo ikke ha gjort det så ille..

Etterpå hadde vi noen timer med teori. Skadestedstaktikk og hvordan forhindre ulykker.

Fisk, god sådan, til middag. Kveldene her kan nok bli litt langsomme. Denne kvelden gikk jeg en tur ned til Mjøsa alene. Herlig å få være litt alene med Gud :)

Dag 3:
Startet dagen med oppstilling ute på plassen og rominspeksjon. Ikke noe værre enn at kurslederen sjekket om det var tomt på gulvet sånn at vaskedamene kan komme til uten å måtte flytte på noe, og at søpla var tømt.

Når vi står sånn på oppstilling og jeg ser hvor ivrig gruppa mi er på å stå rett og på rekke og sånn selv om ingen har sagt at vi trenger å stå sånn, kan jeg ikke å la være å tenke på hvordan disse menneskene (inkludert meg) ville klart seg i en situasjon tilsvarende Tyskland på 40-tallet. Hadde vi gladelig ønsket et sånt rigid ordenssystem velkommen..? Da vi gikk over plassen gikk jeg med vilje (som den eneste) snarveien over plenen, for å kompensere litt mot konformiteten. Det føltes godt.

Dagen besto for det meste av opplæring i førstehjelp. Litt teori og litt praksis på både dukker og hverandre. Fikk vært en tur på depotet for å få en litt større bukse (større ja faktisk). Fikk nemlig så vidt plass til middag i den jeg hadde fått utdelt. Fikk også utlevert en enkel grå ull-buff som blir god å ha nå i november. Dagen gikk ganske fort, men kvelden blir nok litt lang. Tv-titting og hekling på messa i kveld tenker jeg.

Første dag

Da jeg kom hit i dag tidlig fikk jeg spist meg litt frokost i matsalen, der jeg satt meg sammen med noen jenter som viste seg å være veldig koselige.  Da vi møtte opp til undervisning kl 8.00 ble vi delt inn i to grupper fordi Sivilforsvaret for tiden sparer penger ved å kjøre to grunnkurs samtidig. Samtlige av de koselige jentene fra frokosten ble ropt opp til den andre gruppa... Håper jeg klarer å bli kjent med noen i min gruppe etterhvert.

Da vi var delt opp og hadde gått til to forskjellige klasserom, fikk vi en gjennomgang av diverse skjemaer, før vi fikk gå og hente oss uniform. Det var nesten så vidt jeg klarte å bære den tunge kassa etter at de på depotet hadde fylt den opp med hjelm, vernemaske, 3 par sokker i forskjellig tykkelse, sko, ullsåler, lue/caps, 2 t-skjorter, 2 gensere, tjukk ullgenser, hette, pose/bag, bukse og jakke. Vi fikk utdelt de gamle, "flotte" uniformene som vi skal bruke mens vi er her, men som vi skal levere inn i bytte mot de nye når vi blitt kalt inn i distriktet. Enda så liten jeg er, hadde de jammen klart å finne noe som passa til meg! Buksa er kanskje til og med litt for liten (fikk nesten ikke plass til middagen), så den skal jeg prøve å få bytta i morgen.

Da vi hadde fått på oss uniformene, og noen så rarere ut enn andre, ble vi tatt bilder av sammen og alene. Smashing.

Resten av undervisninga gikk med på å sette oss inn i hva Sivilforsvaret er og hva det brukes til o.l. Etter å ha stått opp kl 04.00 i dag tidlig, er jeg ikke sikkert på om det var så mye av det som egentlig gikk inn til meg... Men, men. Jeg prøve hvertfall å se ut som om jeg fulgte med.

På slutten av dagen ble jeg endelig tildelt rom. De hadde ikke klart å finne nøkkelen til det rommet jeg skulle ha, så da jeg kom og spurte for tredje gang ga hun meg nøkkel til et annet rom. Nå bor jeg sammen med 3 damer fra Åsenfjorden.

Rommet er sånn at gangen er badet med to små rom på siden; dusj og wc. Noen skap under speilet og  to vasker. Inn neste dør er det en køyeseng på hver side av rommet, altså 4 senger, to dobbeltskap med nøkler, et bord og 4 stoler. Ikke spesielt moderne eller pent, men funksjonelt og greit. Jeg var forberedt på noe værre.

En koselig overraskelse så jeg da jeg redde opp senga mi i øverkøya. Oppå det ene skapet hadde noen glemt igjen en Smash-sjokolade! Halleluja! Takk til deg som la igjen den på rom 111!

Etter middag (overpepra lapskaus), gikk jeg og la meg. Var jo helt skutt. Klarte å sove over kveldsmaten... Har heldigvis et eple. Ja, og Smashen! Orka ikke å ta turen til messa (les: baren) etterpå. Får ta bli kjent biten en annen dag.

Kurs i sivilforsvaret

Som jeg har blogget om tidligere er jeg tjenestepliktig i Sivilforsvaret. På søndag drar jeg ned til Starum i nærheten av Gjøvik for å være på kurs der i 3 uker. Jeg gruer meg litt, men prøver å tenke at det sikkert blir gøy. Må jo være litt positiv, selv om hele Sivilforsvaret-greia ikke er noe jeg egentlig vil. Hans er på sin første Heimevern-øvelse akkurat nå, så vi blir visst en skikkelig "militærfamilie". Ja, ja... Sånn kan det gå. Noen må jo tjene dette landet.

Kattepus

Da vår stakkars lille Otto ble påkjørt ble huset så fryktelig tomt...

Det gikk ikke så lang tid før vi fant ut at vi var nødt til å få oss en ny katt. Letingen begynte og vi fant ut at denne gangen ville vi ha innekatt - vi ønsket ikke å utsette enda en katt for den skumle veien. Jeg leste meg opp på hvilke katter som kunne godta innetilværelsen, og vi fant ut at det ville være best å finne en rasekatt. Valget falt på en burmeser. Burmesere sies å skal være som "kattenes hund".

Her er vår lille burmeserpus Mikke

Han var et lite spinkelt knøtt da han kom, men det tok han bare et par minutter å bli trygg på det nye hjemmet,og så løp han rundt som om han eide hele verden.
Og en så superkosete og supersosial katt har jeg aldri møtt. Da vi hentet han hos oppdretter satt han på fanget mitt hele kjøreturen hjem. Han malte og koste seg hele veien.
Han kan være litt klengete. Han skal helst ligge inni genser'n din når han skal sove. Og han vil være med på alt som skjer - bortsett fra når vi støvsuger. Han løper full av forventning til døra når det ringer på og det er tydelig at han stortrives når vi har besøk. Og han bare digger å ha besøk av barn.
En annen søt ting er at han maler nesten hele tiden. Før han kom til oss skulle dyrlegen ta en sjekk på alle kattungene og bl.a. høre på hjerterytmen, men med Mikke fikk han ikke lyttet. Mikke koste seg så fælt med oppmerksomheten, at dyrlegen ikke fikk han til å slutte å male. 

Fordi burmesere har kort og tynn pels (de mangler den dunete underpelsen) var det visst litt kaldt her hos oss for lille Mikke. De første dagene satt han og ventet på meg på badet, mens jeg stelte meg og så la jeg merke til at han satt og skalv litt. Stakkars pusen var visst litt frossen av seg, så jeg satte i gang med å hekle en liten ullgenser til dyret. :o) Han ble veldig søt, og ser litt ut som en gammel bestefar med vest. Han er ikke akkurat overbegeistret for å ta den på seg, men når han først har den på ser det ut til å være godkjent. Han slipper hvertfall å fryse.

Lille Mikke viste oss raskt hvordan man skal leke. Han fikk overta noen av Ottos gamle leker, og spesielt den lille Ikea-musa falt i smak. Når vi kaster den løper Mikke av gårde for å hente den og jammen kommer han tilbake med den som en liten valp. "Kattenes hund" ja.

Mjauingen hans er et kapittel for seg. Han mjauer ganske mye, men det er lyden som er det rare.

Først trodde vi det var noe galt med han.

Hver gang han mjauet hørtes det ut som om han hadde vondt et eller annet sted. Men etter å ha sett noen videoer på youtube og blitt litt mer vant til pusen, skjønte vi at det var en lyd vi måtte leve med. Her kan du se litt om rasen og høre lyden.

Og her kan du se Mikke i aksjon. :o)

Norge-Latvia og tilbake

Da har jeg vært på skoletur/misjonstur i ca 3 uker. Det har vært spennende å møte masse nye folk og se hvordan de lever med Gud! Vi var først 10 dager på kjøretur sørover i Norge, før vi tok flyet til Riga, Latvia, der vi fartet litt rundt i Latvia i ca 10 dager. Gøy å se hva bønn fører til! Folk har blitt helbredet både fysisk og psykisk og Gud har møtt mange mennesker på denne turen. Vi har vært med på alt mulig: husmøter, konferanser, bønnemøter, stand på skole, skattejakt, gudstjenester, utdeling av mat, lovsangskvelder, vaffelsteking. Det har vært en bra tur som i tillegg til å ha satt mange i frihet, har utfordret meg og gjort meg mer frimodig. Gud er god!

Snømann

Si hei til snømannen Magne! :o)

Denne flotte karen lagde Magdalena og jeg en dag jeg var i Trondheim før jul.
Smashing.